Det mekaniske urs opprinnelse
Det er ikke så helt lett å tidfeste urets opprinnelse, fordi samtidig litteratur som omtaler tidsmålerne kaller både soluret, klepshydra og den mekaniske klokke for horologium, eller bruker en variasjon av dette latinske ord, hvis kjerne er hora, time. Allerede fra 800-tallet er dette ord å finne i krønikene, men vi vet ikke i dag om det innbefattet det mekaniske ur. Autoritetene mener at man kan regne med at lodd-drevne, mekaniske ur var i bruk fra 1200-tallet. Men som før nevnt, var soluret med alle sine mangler den kontroll man måtte ty til for å korrigere så vel klepshydra som den mekaniske klokke, og det var nødvendig helt frem til 1700-tallet. Disse var i flere århundrer ytterst slette tidsmålere, det var allerede samtiden klar over. Bruken av ordet klokke, clokke, møter man først på 1400-tallet.
De første mekaniske ur var smedarbeid, og det fortsatte slik i flere århundrer. Det var grovsmedene som var mestere for de store kirkeur. Så sent som på 1700-tallet omtales et medlem av urmakerlauget i Edinburgh som Freeman of the Incrporation of Hammersmiths.Men i praksis var det nok mest finsmedene, låsesmedene, (locksmiths), eller kleinsmeder som etter hvert overtok det finere klokkemaker-håndverk, slik som det fremsto i produksjonen av lommeurene.
Kilde: Johan Knap, Det gamle stueur, 1964.
For ordens skyld. Klepshydra (eller klepsydra) er et annet ord for vannur. Vann rant ut av en form for beholder, og hullet vannet rant gjennom var tilpasset slik at ønsket vannmengde rant ut.
