Schwilgue

Ifølge gamle dokumenter skriver det astronomiske ur i domkirken i Strassbourg seg fra året 1354. Det hadde dengang en annen plass, og sto på veggen til venstre når en kommer inn i kirken, like overfor det sted hvor det nå er. Man kan ennå se merker etter det der. I 1399 ble dette ur reparert, men det holdt ikke. Man besluttet derfor i året 1547 å lage et nytt, som ble grunnlaget for det vi nå kjenner. Det var Conrad Dasypodius, lærer i matematikk ved universitetet i Strassbourg,som i året 1570 gjorde det egentlige forslag etter de nyeste astronomiske og mekaniske teorier. Dette forslag ble antatt, og året etter gikk man i gang med arbeidet. Den mekaniske delen av dette ble betrodd brødrene Isak og Joseas Habrecht, to berømte urmakere fra Sveits. Dekorasjonen gjorde maleren Thobias Stimmer. Ledelsen av arbeidet ble betrodd Dasypodius og David Wolkstein. I 1574 var uret ferdig, og det gikk i 216 år like til 1790, da det stanset av mangel på dyktige urmakere. Det ble så stående i over 50 år, like til den geniale Schwilgue kom og satte urets uendelighet at hjulverk i gang på ny.

Johan Baptiste Schwilgue ble født i Strassburg 18. desember 1776. Som barn lagde han verktøy til et lite atelier, og blant sine kamerater gikk han under navnet den lille trollmann. Han hadde mest lyst til å bli urmaker. En dag kom han til å tenke på hvorfor det store ur i domkirken ikke gikk mer. Han grunnet uavlatelig på dette, og i sine fritimer listet han seg inn i kirken og betraktet Dasypodies store verk.

En gang kom han inn mens kirkevakten nettopp var i ferd med å fortelle urets historie til besøkende. Denne historien sluttet alltid med den kjente legende som sier, at da Habrecht hadde fullført mekanismen som fikk hanen til å gale, stakk magistratetn ut øynene på ham for å hindre ham i å gjøre flere slike mesterverk – underverk - , men for å hevne seg over denne skammelige belønning slo Habrecht i stykker en av de viktigste deler i uret, og siden den dag hadde det stått.

Schwilgue, som hørte dette, ble begeistret og ropte ut med sin barnestemme, «men dette uret skal jeg nok få til å gå igjen».Kirkevakten svarte: «Du bør heller gå på skole du, gutten min, enn å bli utledd her». Den lille trollmannen svarte: «Ja, da vet jeg at Gud hører meg når jeg sier at han vil hjelpe meg til å få uret i gang igjen og hanen til å gale».

Schwilgue fikk ingen undervisning, han lærte seg selv alt ved å lese og studere. Urmaker, mekaniker og matematiker var han. Alltid kjøpte han nye bøker, enten om matematikk eller om mekanikk, og satt mang en gang natten igjennom og studerte. Han ble kjent i hele området for sin dyktighet i matematikk og i å lage mekaniske instrumenter.

I 1793 besluttet den nasjonale konvensjonen at destillert vann skulle være utgangspunktet for vektmålet, og at en del av meridianenskulle skulle være utgangspunktet for lengdemålet. En skulle nemlig anta det metriske system. «Den lille trollmann» hadde utarbeidet en sammenligning av de gamle og de nye systemer til stor lettelse for allmennheten, og han ble utnevnt til å ha overoppsyn med mål og vekt i Schlestadt. Han ble også ansatt som lærer i matematikk samme sted, skjønt han ikke hadde noe diplom, da han ikke hadde tatt noen eksamen. Det var publikums alminnelige mening at han og ingen annen burde ha posten.

Schwilgue tenkte uavlatelig på å få Dasypodius' underverk til å gå, og i 1813 hadde han en plan for å omkonstruere det. Han lagde en liten modell av uret, og gjorde den slik at alle urets funksjoner gikk uavbrutt (perpetuell) i stedet for 100 år som de før var beregnet på. Han føyde ennå de 12 apostler til, samt en ledetråd, som anga årene like fra 1582 (da den gregorianske kalenderen ble innført).

Han reiste til Paris med sin lille modell, men hadde her mange vanskeligheter. Til sist fikk han dog audiens hos Ludvig den 18., og ble meget vel mottatt uten at det kom noe mer ut av det. Han måtte derfra dra tilbake til Strassbourg igjen. I 1827 sendte Schwilgue inn et forslag til Munisipalrådet i Strassburg om reparasjon og omkonstruering av Domkirkens store verk. Skjønt en lenge kvidde seg for denne store utgift, ble det dog til slutt bevilget frs 10 000. Det var den 21. september 1833. «Den lille trollmann» ble overdratt arbeidet. Fem mann hadde hatt med ledelsen og utførelsen av det gamle ur, nemlig Dasypodius, David Wolckstein, Stimmer og brødrene Habrecht. En eneste mann omkonstruerte og reparerte det.

I 1842 var arbeidet ferdig, og den 2. oktober samme år ble det innviet under stor prakt. Det var fest i Strassbourg. Avisene forkynte at klokken 12 skulle endelig mirakelet skje. Dasypodius' underverk skulle få liv. Allerede før klokken 12 var kirken proppfull av mennesker. Schwilgue gikk med raske skritt mot uret og satte det i gang under alminnelig jubel fra forsamlingen. Foran sitt mesterverk utbrøt han: «Jeg var sikker på at det skulle komme til å gå».

I desember skulle uret for første gang gjøre sin årlige skifting av dato, årstall, måned, dager osv. Dette ble innledningen til nok en fest, enda mer storartet enn den første.

Schwilgue har gjort mange oppfinnelser. Den bevegelige brannpumpe er av ham samt den lille vekt til å veie brev på, en multiplikasjons – og addisjonsmaskin likeså. En mengde andre industrielle maskiner skriver seg fra hans ånd og hånd. Han fikk en mengde medaljer på forskjellige utstillinger som han tok del i.

I 1856 til Schwilgues krefter betydelig av, han måtte snart forlate sitt arbeidsværelse og kom aldri mer dit igjen. Han døde stille den 4. desember 1856, 80 år gammel.

Kilde:

Teoretisk urmakerlære for dag og aftenskolen, av Marius Hansen