Urmakeriet i Mora
Den produksjonen av ur som foregikk i Mora i omtrent 100 år kan sies å være en aldeles unik hendelse i Sveriges økonomiske og industrielle historie. Allmue-urmakeri forekom også andre steder i Sverige, men ingen andre steder fikk det så stor betydning som her. Produksjonen ble så stor at en betydelig del av klokkene ble eksportert, først og fremst til Norge og Finland.
Moraurmakeriets begynnelse
Ifølge tradisjonen ble urmakeriet i Mora begynt av en bonde som hadde arbeidet på manufakturet i Stjärnsund, grunnlagt av Christoffer Polhem. På denne fabrikken drev man en spesialisert urproduksjon, og her fantes det mange ulike maskiner. Det kan neppe være denne relativt avanserte produksjonen som har vært Moraurmakeriets inspirasjonskilde, men heller den mer håndverksmessige produksjonen som ble drevet på Stjärnsundfabrikkens regning av urmakere på landsbygden rundt fabrikken.
Byen Östnor ble sentrum for den fremvoksende klokkeproduksjonen, og her drev også den første Moraurmakeren vi kjenner navnet på. Hans navn var Krång Anders Andersson (1727 – 1799). Det har ikke vært mulig å finne ut nøyaktig når man begynte å lage klokker i Morabygden, men det skjedde mest sannsynlig på 1740 – eller 50-tallet.
Men hvorfor ble akkurat dette området gjenstand for denne produksjonen? Vi kan nevne at de naturlige forutsetningene for jordbruk i Mora ikke var de beste. Jorden består nemlig for det meste av sandmo med et tynt lag matjord. I den vestre delen, der hoveddelen av urmakeriet fant sted, har den dårligste jorden i hele området. Det dårlige klimaet la også en naturlig begrensning på jordbruket. En annen ting som spilte inn, var måten gårder og jorder ble fordelt på i arveoppgjør. I dette området var det ikke vanlig at noen søsken kjøpte ut de andre. Her ble jorden fordelt mellom alle arvingene. Dette gjorde at jordstykkene ble så små at det ikke var mulig å leve av de. Det var stor respekt for tradisjonen, og det var en sterk motstand mot driftsreformer. Dette gjorde det vanskelig å innføre nye driftsmetoder, som også ville være bedre tilpasset klimaet.
Befolkningsutviklingen må også tas med i betraktningen. Fra 1700 fram til 1770 øker befolkningen kraftig i Mora.
Alt dette til sammen skapte et sterkt behov for nye forsørgingsmuligheter.
Til toppen
Tilvirkning
Det eldste bevarte uret laget av en Moraurmaker bærer signaturen And. Andson Mora og stammer mest sannsynlig fra 1750 – eller – 60-tallet. I utseendet minner denne klokken mye om Stjärnsundurene. Som disse har den en kvadratisk tallskive med halvrundet topp og har tinnornamenter. Urverket skiller seg derimot atskillig fra urverkene produsert på Stjärnsund.
Råmaterialet til urproduksjonen var tre, jern og messing. Messingen ble kun brukt til visse detaljer, som viserne. Men etter hvert fikk dette materialet mer og mer betydning, og ved 1800-tallets slutt ble mange urverk laget nesten helt av messing. Metallene ble kjøpt inn i form av skrot, eller de ble skaffet under arbeidsvandringer og handelsturer.
Før år 1800 forandret Moraklokkene seg lite, men i årene omkring 1800 inntrer det en stilforandring inspirert av rokokoens formspråk. Man begynte nå å gå over til klokker med hvitmalte skiver. Samtidig forsvant sifferringen, som ble erstattet av enkle påmalte sifre. I begynnelsen måtte tinnornamentene ofte gi plass til dekorasjonsmalinger i grønt og rødt, men ganske snart kom den runde, hvite tallskiven å bli den førende typen.
Den buede klokkekassetypen erstattet også mer og mer den rette. Men man sluttet ikke helt å lage kasser av den rette typen. På sett og vis kan man si at dette er typisk for allmuemøblene. Når en ny stil gjorde inntog, gikk man sjelden helt og holdent bort fra den gamle, men stilene ble blandet, av og til også i samme møbel.
Fram til 1800-tallets fårste tiår var produksjonen av Moraur håndverksmessig lagt opp, men deretter vokser den til en veritabel masseproduksjon. Produksjonen ble delt opp, slik at noen spesialiserte seg på for eksempel tannhjul og visere, mens andre produserte pendler. Tallskivemaleren malte tallskiver, som han nå fikk ferdige. Urmakeren, som tidligere lagde hele klokken selv, satt nå kun sammen de ulike delene.
Samtidig med utviklingen til produksjon i stor skala , ble urmakerens økonomiske situasjon forverret. Fra å ha vært en selvstendig håndverker i den tidlige perioden, ble han nå avhengig av forretningsmenn. Med dette menes personer som på bestemte vilkår skaffer materialer og gir lån for å dekke håndverkerens driftskostnader. I Mora fikk disse leverandørene stor kontroll over produksjonen.
Denne overgangen fra håndverk til en nesten industriell produksjon, skulle på sikt vise seg ødeleggende for Moraurmakeriet. Forretningsmennene senket prisene på klokkene og forsøkte å presse urmakerne til å øke produksjonen. Dette førte til en stor nedgang i kvaliteten, som etter hvert gjorde at det ble vanskelig å selge klokkene.
I utlandet ble det utviklet et billig messingurverk, patentert av amerikaneren Chauncey Jerome i 1839. Dette skapte forutsetninger for en masseproduksjon av ur med god kvalitet. Etter hvert økte handelen mellom landene, og dermed ble også konkurransen større. I denne situasjonen kunne ikke det allerede svekkede Moraurmkeriet hevde seg.
Det ble gjortforsøk på å snu den negative trenden og gjøre kvaliteten på Moraklokkene bedre. Men disse anstrengelser ga lite resultater. I 1865 ble Sveriges første symaskinsfabrikk grunnlagt, og klokkeproduksjon ble byttet ut med symaskinproduksjon. De fleste urmakerne tok seg jobb på fabrikken, men allerede etter noen år gikk den konkurs.
Klokkeproduksjon i mindre skala forekom i det mekaniske verksted som ble grunnlagt i 1875 av Krång Mats Larsson og hans sønner. Men hvor stor produksjonen var, er ikke kjent.
Til toppen
Omsetning
En viktig forutsetning for Moraurmakeriets start og utvikling, er naturligvis at det fantes en etterspørsel etter produktene. Allerede på 1700-tallets første halvdel hadde bøndene, inspirert av den borgerlige innredningsstilen, begynt å møblere sine hjem med veggur eller gulvur. Fra midten av 1700-tallet var dette møbel en viktig del av bondehjemmet.
Mange klokker ble derfor solgt på bygden. I starten ble urverkene vanligvis solgt av en omkringreisende handelsmann, mens det i masseproduksjonens tid ble fastere organisert. Ofte var det nå forretningsmannen som eide det ferdige produktet og organiserte salget. Urverkene ble vanligvis solgt uten kasse, som kjøperen måtte skaffe selv.
Moraklokkene forekom i hele Sverige, og fantes på mange bondegårder. Det var bare lengst nord i Sverige at de kunne være sjeldne. Stjärnsundurene derimot, som var dyrere i innkjøp, ser ut til å ha vært ganske uvanlige og forekom på herregårdene og hos de rikeste bøndene. Til og med i områder der det var en omfattende klokkeproduksjon fra før var Moraklokkene meget vanlige.
At Moraklokkene var populære fremgår også av at det ikke var uvanlig at lokale allmueurmakere lagde «Moraklokker.» Det fortelles for eksempel at en urmaker med navn Jakob Öberg demonterte et Moraur og begynte å lage klokker etter denne modell.
Som tidligere nevnt, ble Moraklokkene eksportert til både Norge og Finland. Handelen med Norge ser ut til å ha vært ganske omfattende. I Norges innland med sine relativt få byer og proporsjonsvis store landsbybefolkning ble klokkeproduksjonen satt i gang relativt sent og var av liten omfatning. At Norgeshandelen fikk så stor omfatning, kom også av det faktum at Moraboerne mente de tjente mer på klokkene de solgte i Norge, der de kunne bytte til seg sild, tørket fisk, brød og hester. Selv om man fra myndighetenes side kjente godt til den omfattende og til dels ulovlige grensehandelen, hadde man ikke resurser til å stoppe den.
Til toppen
Urmakerens redskap
Urmakeriet, som i utganspunktet var en bigeskjeft til jordbruket, ble etter hvert den viktigste kilden til å forsørge seg. Man brukte all ledig tid på klokkeproduksjon. Man arbeidet mest intensivt med klokkeproduksjon i perioden fra jul til påske. Og i denne perioden måtte hustruen ofte ta over også det tyngre jordbruksarbeidet.
Urmakerenes verksteder kunne være veldig forskjellig utrustet. Mens noen har hatt mye forskjellig verktøy, har andre kun hatt de mest nødvendige redskaper. Det viktigste og mest verdifulle arbeidsredskapen som urmakeren hadde å arbeide med, var dreiebenken.
Foruten dreiebenken, hadde urmakeren vanligvis et antall filer. Det fantes forskjellige filer, som trekantfil, ansatsfil, rettfil og flere.
For oppmerking av arbeidsstykkene ble det brukt passere og ulike syler. Dessuten måtte urmakeren ha tilgang til en smie for å kunne lage aksene. Det fremgår at om ikke urmakeren selv eide en smie, hadde han andel i en eller hadde muligheten til å benytte noen andres smie.
Støpeutstyr, som digler, digeltenger, samt fresemaskiner for fresing av hjul finnes bare i et fåtall bo-opptegnelser. Vanligvis ble nok dette arbeidet utført av egne støpere, som gjennom den stadig økende bruken av messing fikk en stadig viktigere posisjon i produksjonsprosessen. Det er derfor nesten bare hos den eldre generasjonen urmakere man påtreffer støpeutstyr og fresemaskin.
Til toppen
Klokkekassen
Det var kun selve urverket som ble laget i Östnor og byene omkring. Kundene måtte selv skaffe seg klokkekasse. Ofte ble disse laget av en snekkerkyndig person på kjøperens hjemsted, og kassen kunne siden males på en måte som var typisk for kjøperens hjemtrakter. Men en del klokker ble også solgt med kasse, som da ble laget av håndverkere som hadde spesialisert seg på dette. Disse ble så dekorert av skikkelige malere.
Kassene, som vanligvis har en brun grunnfarge, ble utsmykket med mønster og og fargesetting som varierte fra sted til sted. Det hendte også at vandrende håndverkere malte disse kassene, og da ble de malt i stilen fra deres hjemsted, og ikke i stilen til eierens hjemsted. En del av disse kassene har blitt malt over, vanligvis i hvitt og gull, for å tilpasses det moderne hjem.
Klokkekassene kunne kunne også bli brukt til hemmelig forvaringsrom for penger og andre verdisaker. Det finnes kasser der dørene er utstyrt med lås, og kun eieren hadde nøkkel.
Til toppen
Spesialiserte håndverkere
På begynnelsen av 1800-tallet ble produksjonen utviklet mot spesialisering og produksjon i stor skala. Men man skal ha det klart for seg at klokkene heller ikke under denne perioden var helt standardiserte. Det fantes ulike varianter av slagur (eller 8-dagers ur), blant annet klokker med vekking, og klokker som viste dato.
Morauret kan inndeles i to grupper. De finnes nemlig i to størrelser, og hvis man sammenlikner disse to, ser man forskjellen klart. De store klokkene var en forbedring og en videreutvikling av det vanlige Moraverket, og urmakerne har også fått noe mer betaling for disse urverkene.
Vi finner ti personer som etter alt å dømme var tårnurmakere. Produksjon av tårnur var en stor jobb, og for en eneste klokke kunne urmakeren motta opp til 1000 riksdaler. Tårnurmakerne måtte av og til ut på lange reiser og lagde noen ganger tårnur til kirker som befant seg langt unna hjembygden. Da tårnuret var ferdig, ga urmakeren en garanti på at klokken skulle fungere, vanligvis ett til to år.
Også under masseproduksjonens tid, fantes det urmakere som lagde klokker etter gamle metoder. Slik overlevde håndverkstradisjonen og eksisterte hele tiden ved siden av den mer fabrikkaktige fremstillingen.
Det finnes også eksempler på at personer kombinerte urmakeriet med andre typer jobber, som spillemann, murer og vandrende klokkereparatør.
Fortjenesten fra salget på en klokke, kunne for forretningsmennene være stor. En klokke som ble kjøpt inn for 2 – 3 riksdaler, kunne man nedover i landet selge for 50 riksdaler. Urmakerne foretok sjelden slike lange reiser selv. Det var derfor selgerne og forretningsmennene (i masseproduksjonstiden) som fikk de virkelige gevinstene fra handelen med klokker. Den store majoriteten av urmakerne forble relativt fattige.
Til toppen
Signaturer
De fleste Moraklokker er merket med en signatur på tallskiven.Vanligvis består de av tre bokstaver, for eksempel E.O.S, der S står for -son. Denne signaturen skulle da kunne tolkes til for eksempel Erik Olsson.
Det finnes ulike oppfatninger om hvem signaturen viser til. Ofte har det vært antatt at de signaturer eller navn som forekommer på tallskivene står for urets eiere. Mot dette argumentet kan det innvendes at det i Sverige, som på andre steder i eldre tid, var vanlig at signaturen tilhørte urmakeren. Det virker derfor usannsynlig at urmakerne skal ha brutt denne tradisjonen og sluttet å merke klokkene sine.
Man kan også konstantere at det fra samme tid finnes et antall ur med like signaturer. Men noen få unntak bærer alle disse klokkene opphavsbetegnelsen Mora, hvilket står for sognet, som i sin tur består av et antall byer.
Det finnes imidlertid også klokker der merkingen på tallskiven betegner eieren, men da angis vanligvis både mannens og hustruens navn. I blant finner man den samme signaturen som man finner på tallskiven innstemplet på urverket, hvilket tyder på at merkingen står for urmakeren. Noen skiver er også merket kun med etternavn.
Vi ser at det ikke finnes noen enhetlig markeringer på Moraklokkene. Det vrker til og med som om en og samme urmaker kunne signere klokkene sine på forskjellige måter. Muligens kan klokker der urmakeren har solgt klokken for egen regning ha en personlig signatur, mens de klokker som ble kjøpt av forretningsmennene fikk den standardiserte merkingen A.A.S.
Det finnes også en del usignerte Moraklokker. Disse ble laget under masseproduksjonens glansperiode. En del av de har nok vært tenkt å skulle eksporteres. Det er en kjent sak at klokker som skulle utenlands ofte ikke ble merket. Men at det forekommer helt umerkede klokker, kan først og fremst ses som et tegn på at man har gått vekk fra den gamle, mer håndverksmessige produksjonsmetoden. Både de helt usignerte klokkene, og de som ble signert A.A.S kan ses som et uttrykk for produksjonsmetodenes forandring. At urmakeren ikke lenger bruker sin personlige signatur på klokkene, er en følge av at han nå har fått en stilling liknende en arbeider ved en urfabrikk. Han har ikke lenger selv kontroll over produksjonen aller ansvar for den ferdige varen.
Til toppen
Litt om merkingen A.A.S
En stor del av Moraurene produsert på 1800-tallet bærer signaturen A.A.S. Disse klokker er spredd rundt i Sverige, og kan treffes i mange ulike klokkekasser. Det er helt utelukket at alle disse ur skal være laget av en urmaker eller en gruppe urmakere ved navn Anders Andersson. Merkingen må i stedet ha en eller annen sammenheng med spesialiseringen og overgangen til produksjon i stor skala.
Hva står da signaturen A.A.S for? Den vanligste forklaringen er at det skal være en signatur for Östnors første urmaker, Krång Anders Andersson (1727 – 1799). Han skal ha vært kjent for å lage klokker i høy kvalitet, og merkingen kan så med tiden ha blitt brukt som et varemerke på alle ur laget i Mora. Men man skal heller ikke se bort ifra at det under masseproduksjonens første tid kan ha vært en eller flere virksomme urmakere som het Anders Andersson. Disse kan gjennom en omfattende produksjon ha fått et så solid rykte at også andre begynte å anvende denne signaturen.
Til toppen
Urmakeriets tilbakegang og dets økonomiske betydning
Det er vanskelig å si når nedgangen satte inn, men den begynte nok allerede på 1850-tallet. Selger-reisene opphørte praktisk talt på 1860-tallet, det vil si samtidig med at symaskinfabrikken i Östnor ble etablert. Klokkeproduksjon i større skala kan dermed sies å ha opphørt omkring år 1865, men klokkeproduksjonen forsvant ikke fullstendig, da det fantes enkelte urmakere som arbeidet rent håndverksmessig i Mora inn på 1900-tallet.
Nå er det nok ikke bare dårligere kvalitet som gjorde Moraklokkene mindre populære, men også at de ble sett på som umoderne. De importerte klokkene fra Amerika og Tyskland ble sett på som mer smakfulle og moderne. De utenlandske modellene var bedre tilpasset det industrielle samfunnet som gradvis vokste fram. Man kan si at selv om produksjonsmetodene i Mora var godt tilpasset den nye tiden, så var ikke produktene det. Menneskene begynte å flytte fra bygdene og inn til byene. I de ofte trange byleilighetene, var det ikke plass til en stor Moraklokke, som heller ikke passet inn i miljøet.
På grunn av den omfattende produksjonen hadde Moraurmakeriet stor betydning for bygdens økonomi. I gode år kunne det produseres opp til 1000 klokker. Dette kan sammenlignes med at en urmaker i Stjärnsund kunne komme opp i en årsproduksjon på 9 – 10 gulvur.
En god del urmakere drev også med andre ting enn urmakeriet, og de lagde blant annet maskiner og verktøy. Det har vært så stor teknisk kunnskap i bygden, at selv om urmakeriet hadde stor betydning, kunne man ganske snart rette produksjonen inn på andre varer. En god del av de fabrikker og verksteder som finnes i Östnor i dag og som driver med bearbeiding og støping av metaller kan på en måte sies å ha sitt utspring i Moraurmakeriet.
Kilde:
Innholdet i teksten er hentet fra «Urmakare i Mora socken», skrevet av Eva Jacobson og utgitt av Dalarnas fornminnes och hembygdsförbund.
