Tappolering
Det kreves en god hånd og mye trening for å få til god polering.
Tapper i franske ur, eller ur av tilsvarende kvalitet, bør poleres med krokus eller diamantine. Hjulene kan da spennes opp i amerikanertenger i dreiebenken. Er tappen meget slitt (men ikke så slitt at en ny må borres inn) bør man først dreie vekk slitasjene. Deretter slipes med oljeslip til alle riller er borte. Til slipingen brukes en stikkel av jern eller komprimert stål.
Når tappen er matt og alle riller er borte, polerer man med diamantine eller krokus.
Til store stykker at stål, kan man tillate seg å slipe med knust oljesten, men til små stykker (akser og lignende) bør man bruke grov krokus. Oljestenen er her for grov og kan lett ødelegge tappenes form. Knust oljesten bør aldri brukes før polering av tapper, da man aldri får så god polering etter først å ha slipt med oljesten.
De materialer man bruker til å polere med, er krokus (pariserrødt) og diamantine. Man får like god politur med den ene som den andre, men diamantinen polerer bløtt stål bedre enn krokusen.
For å få en god politur må krokusen eller diamantinen være godt eltet sammen med fin og ren olje. Dette gjøres på et stykke glass eller metall. Krokusen blir bedre jo lengre den lagres etter å ha blitt eltet, men diamantinen blir dårligere ved lagring. Man må ikke elte mer diamantine enn man trenger fra gang til gang.
Mange bruker mye olje slik at blandingen blir tynn, men dette er feil og gir dårlig resultat. Blandingen må være tykk, som en grøt eller deig, og brukes litt av gangen.
Når man polerer med krokus brukes en stikkel av bronse. Når en polerer med diamantine, er en stikkel av elektrolytisk zink best. Krokusen behøver altså en hardere polerstikkel enn diamantinen.
Regelen sier at polerstikkelen uten unntak skal være bløtere enn det stykke man polerer. Bløtere stål kan man polere med en stikkel av klokkemetall, zink eller tinn.
Et annet polermiddel som brukes mye nå, er Autosol. Dette er å få kjøpt på blant annet Chlas Ohlson. Dette gir et godt resultat. Etter råd fra urmaker Knut Magnussen har jeg gjort forsøk med å blande litt diamantine i Autosolen, og dette har gitt gode resultater. Polerer da med polerstikkel av zink. Har også eksperimentert med å gå videre med polerstikkel av tre, noe som gir en utrolig flott overflate. For en perfekt avslutning kan man avslutte med å polere med hyllemarg. Da tar man ikke ny polerpasta, men bruker den pastaen som sitter på.
Det er en forutsetning for et godt resultat at alle stikler holdes aldeles plane. Man kan trekke dem av på en lakksten eller på en fil, som aldri må anvendes til annet bruk. Stiklene må selvfølgelig ha en passende fasong. Polerstiklene må ofte settes opp. Man må tenke over at polerstikkelens fasong vil gjenspeile seg på tappen. Og en dårlig oppsatt stikkel vil umuliggjøre at tappen får fullstendig riktig fasong.
Er det et ur med bløte tapper, kan ikke disse poleres på måten som er beskrevet over. Da bruker man først en meget fin fil til å fjerne slitasjen med. Man må være obs mens man holder på med dette, da det er veldig fort gjort å gjøre tappen konisk og urund. Tappen må renses omhyggelig før poleringen.
Poleringen utføres med en hard tappolerfil. Tappfilen holdes skarp og plan på en lakksten eller på en konvekssylindrisk blyplate med smergelpulver. Det finnes også diamantskiver å få kjøpt som gjør en utmerket jobb.
Man kan også polere en tapp ved hjelp av et filtre. Aksen settes da i en stiftklo og legges ned i en passende utskjæring i filtreet. Tappen poleres på samme måte som når man skal file en stift. Det er nødvendig at skaftet på stiftkloen er så tynt som mulig, da det er om å gjøre å føre tappen flest mulig omganger rundt under poleringen. Dette for å hindre at det skal bli flate partier på tappen.
En stor overflate krever en polerstikkel av et bløtere metall enn en liten overflate. Dette fordi den harde polerstikkelen for hurtig sliter av den store overflaten. Og det stoffet som slites av blander seg med den materie man polerer med. Dette ser man best når et stort stykke poleres for hånd. Når polerstikkelen er for hard, blir det polerte stykket ripete eller melkeaktig. En for bløt polerstikkel kjenntegnes ved en tilsynelatende sandete politur.
Disse regler gjelder både for stål og messing, men det bør tilføyes at messingen er mye vanskeligere å polere enn stålet. Til messing brukes en polerstikkel av bløtt tinn, hvalfiskeben, horn eller hardt tre.
Renslighet er en dyd ved poleringen. Dårlig renslighet gir et dårlig resultat. Både polerstikkelen og det stykke man polerer må ofte renses med hyllemarg.
En annen ting å passe på, er at man ikke må gnukke og gni i det uendelige. Man må gi seg ved det riktige øyeblikket, når materien tørkes og blir sort. Akkurat i dette øyeblikket må man stoppe, eller blir arbeidsstykket rillete igjen.
Kilder:
- Haandbok for urmagere. Nordisk forlag for videnskab og teknikk
- Urmageriet i vor tid av Gustav Pedersen
- Egne erfaringer
